Dag 64 – 23. juli

Noe vi er blitt veldig flink til på turen, er å ta oss til rette på hyttene og rote fælt. Dagen etter vi har ankommet en hytte, kan det se ut som om vi har vært der i rundt 14 dager. Dagen begynte da naturligvis med rydding, vasking og pakking, og første etappe var på asfalt ned til en plass kalt Sandvika. Her var det bra mobildekning, og vi ble liggende her i halvannen time for å legge ut noen innlegg på nettsiden vår, da vi var kommet godt bakpå med oppdateringene den siste tiden.

Fra Sandvika var det rett tilbake til myr og gjørme, noe som vi selvsagt hadde savnet etter ett døgn med frihet. Det var fremdeles varmt og lummert i luften, og det gikk ikke lange tiden før det flotte sommerværet ble erstattet med regn og torden. Vi var nå på vei til DNT hytten “Ferslia” som var gode 3 mil unna fra dagens start. Etter 8 timer og med 2,5 timer innlagt pause ankom vi hytten i Ferslia. Vi var bløte og gode, og alle hengte straks utstyr og klær til tørk, før vi fant oss en liten bekk hvor vi fikk badet og vasket av oss den værste svetten.

 

Vi laget en deilig pastamiddag og tilbrakte kvelden i sofakroken i vannrett posisjon. Vi hadde fyr i peisen for å tørke klær, og temperaturen og luftfuktigheten ble rimelig høy. Trygve var da antagelig den eneste som hadde unnsluppet å få frost i kroppen etter badet, for han fikk kraftig tilsnakk da han begynte å lufte ut i hytten på kvelden, og dette til tross for at termometeret viste 19 grader ute! Dagen var i alle fall omme, og vi så frem til Meråker neste dag hvor et nytt matdepot skulle hentes på posten.

Dag 63 – 22. juli

Da vi var kommet oss til hektene på vår etterlengtet fridag, hadde det Belgiske paret allerede dratt videre, og noen timer senere dro de to siste også. Vi gikk på nytt inn i matdepotet, og Trygve og Patrik delte en pakke knekkebrød uten noe nevneverdig knekk. Det var en god stund siden knekkebrødene var gått ut på dato, og frokosten må kunne betegnes som middels kjip. Flere av hermetikkboksene var også “expired” noe som ikke bør være mulig å få til på en turisthytte. Noe frustrert i kombinasjon med at vi lurte på hva vi skulle bruke fridagen vår til, fant Patrik og Trygve ut at de litt senere ville haike inn til Verdal (kjent fra lottoreklamer) for å skaffe noe skikkelig mat.

Vi informerte Jon om planene våre, som da kokte i hop en lang handleliste til oss. Etter drøye 2 timer langs veien med tommelen ut, skjønte Trygve at det gjerne var hans skyld at de ikke fikk haik. Det var gjerne ikke mulig for de forbipasserende bilene å kjenne “uteliggerlukten” av oss, men Trygve sin nye Amish look hjalp nok ikke spesielt godt for haikelykken.

Etter nærmere 3 timer siden vi forlot hytten, stoppet det endelig en bil, og dette viste seg å være en hyttenabo til Bellingstua, og som Patrik tilfeldigvis hadde snakket med like etter vi gikk for å haike. Plutselig var vi på full fart inn mot Verdal i 27 grader og med fleecejakken på, noe som førte til svettetokter av en helt annen verden. Det første vi gjorde i Verdal etter å ha takket og bukket for turen, var å dra rett til Pizzabakeren og innta hver vår stor pizza. Sprikkmett og med ekte Somaliamage, vagget vi bort til Amfisenteret for å handle mat på Reitan Mat (les Rema 1000). Patrik benyttet samtidig anledningen til å få seg en etterlengtet klipp, noe som var på høy tid. Så var det bare siste problemet igjen, hvordan skulle vi få fraktet oss selv og all maten de 4 milene tilbake til Bellingstua? Jo, det løste Patrik fint med å gå ut på nærmeste parkeringsplass hvor en kunne høre subhøytalerene fra rånemiljøet, vips så var sjåfør og bil i boks.

Privatsjåføren vår ved navn Eddy Lindgren var fylt 19 år, og kjørte en eldre stylet variant av en golf. Det gikk omtrent dobbelt så fort tilbake til hytten som det hadde gjort fra hytten til Verdal. Med andre ord, Eddy kjørte fort! Det var også noe bekymringsverdig med at sotingen av vinduene var drøyere enn gjennomsnittet og at sittestillingen til sjåføren var nærmest horisontal. Det klokeste valget her ville vært å ta beina fatt, men med litt flaks innimellom, var det en bil og to samt noen beleilige plasserte svinger der det ikke passet å kjøre forbi, og vi overlevde heldigvis turen.

Tilbake til hytten var det en colatørst Jonagutt, som syntes det var på høy tid at vi kom tilbake med grillmaten som var handlet. Jon fikset bokstavelig talt biffen og ordnet grillmaten litt senere på kvelden, og igjen fikk vi spist oss sprikkmett på deilig mat. En ny velfortjent hviledag var nå over, og soveposen var nå neste på programmet.

Dag 62 – 21. juli

Enda en fin og avslappende morgen med blå himmel og sol. Fantastisk herlig liv! Værvarselet som vi fikk sjekket hos “Snåsamannen”, tilsa en nydelig og varm sommerdag. Vi var derfor oppe til kl 07.00 for å komme oss avgårde i rimelig tid før temperaturen var steget alt for mye. Patrik var denne morgen tom for frokost, og fikk livsviktig bistand fra Trygve som donerte vekk hans to siste grøtporsjoner fra Møllerns, slik at han slapp unna real turmat som dagens første måltid.

Dagens første etappe gikk gjennom forholdsvis tørre myrer, og dette skulle det være helt frem til vi kom frem til Veravannet ca 12 kilometer unna. Naturen var som det også hadde vært de siste dagene, et helt fabelaktig syn for øynene. Et fint mål for dagen var å nå DNT hytten Bellingstua, hvor vi nå skulle ha en velfortjent hviledag. Dette var noe alle gledet seg stort til, da vi ikke hadde hatt hviledag på 2 og en halv uke.

På de siste etappene inn mot Bellingstua, gikk vi forbi store og lange myrer, som var utrolig slitsom å gå i, men nå bydde også sjansen seg for første gang til å fylle en neve å to med modne multebær. På dette tidspunktet var vi også blitt ganske sulten, og matforsyningene våre skrantet, så de friske solmodne bærene smakte helt fantastisk!

Da vi omsider ankom Bellingstua, var det 4 personer på hytten, hvorav to av de var fra Belgia som også gikk Norge på langs. De to andre hadde et reiseprosjekt fra Lindesnes til Bodø i regi av Speideren, og distansen Bodø-Nordkapp skal etter planen tas til neste år. Vi forsynte oss grovt fra hyttens matdepot, da magesekkene våre hadde full kapasitet. Det ble hermetisk frukt til forrett, for så å spise hver vår boks med erter, flesk og kjøtt og til dessert var det en solid dose pannekaker. Kvelden ble avrundet med en felles quizrunde med spørsmål i fra en spørrebok fra 1983 (hvilket land kommer Mercedes Benz fra? Feil! Det er vest Tyskland).

Dag 61 – 20. juli

Etter en behagelig natt på Holden fjellgård, var vi etterhvert klar til å ta beina fatt videre over fjellet mot Gaundalen, en ny fjellgård i området. Vi hilste på familien som hadde sovet i den andre halvdelen av hytten, og dette var da et ungt par med to små barn som hadde valgt å legge deler av sommerferien til naturen og litt enklere standard enn det man er vant til hjemme. Det viste seg at mannen i familien var i slekt med både Snåsamannen og eier av neste fjellgård, og eieren av Gaundalen fjellgård var da etter ryktene nevøen til Snåsamannen. Vi fikk en oppfordring om å ta en prat med han da han var meget godt kjent i fjellområdene vi skulle bevege oss i de to neste dagene.

Vi begynte å ta oss over fjellet, og fulgte en sti som gikk parallelt med en utdatert kraftlinje. Her forsøkte vi oss med en pause etter en times tid, men ble overmannet av hundrevis av klegg. Vi fant ut at det ikke ble spesielt artig med pause når en kontinuerlig må sitte å slå etter klegg, og vi fortsatte i stedet mot toppen hvor det var litt mer vind. Etter 3 og en halv time, ankom vi en folketom Gaundalen, og vi gikk heller noen hundre meter videre hvor vi fant et lite hyttetun med benker der vi inntok lunsjen.

Akkurat når vi var ferdig med lunsj og klar for videre avreise, kom en skare med folk tilbake til gården, og vi spaserte tilbake til gårdshuset i håp om et par gode fjellråd fra kjentmannen Steinar Gaundalen. Og akkurat som vi håpte på, her fikk vi også noen gode råd, og vi endte opp med å endre ruten vår fullstendig. Vi spurte aldri Steinar om han var i slekt med Snåsamannen, men vi så klare likhetstrekk. Gården han eier og drev, hevdet han var på hele 75.000 mål. Dette er faktisk mer enn halve Os kommune i areal! Steinar Gaundalen er også pilot av eget småfly, og han var en utrolig hyggelig og hjelpsom person. I 2008 var han også med i TV-programmet “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. På veggen i arbeidsrommet hans, hang et elggevir som var fra 50 tallet og som ble tatt av far hans. Dette var virkelig et prakteksempel av et gevir, og vi angret på at vi ikke spurte om å få lov å ta et bilde av det.

Vi ruslet tilbake til sekkene våre, og skulle nå påbegynne vår nyvalgte rute. Her møtte vi på Birger Andersson fra Stockholm, som også var en ihuga friluftsmann. Vi slo av en prat med han, og han hadde nettopp kommet i fra det fjellområdet som vi skulle ta fatt på. Da vi ikke hadde kart for dette området, var vi så heldig å få arve kartet hans, og vi suste avgårde i det flotte været.

Terrenget vi nå gikk igjennom, var fremdeles tørr myr i mil etter mil, og selv om det var ganske tørt, var det likevel tungt å gå i. Det kan vel kanskje sammenlignes med å gå på en tjukkas (ikke en fet mann), altså ganske tungt. Fint terreng var det i allefall, og vi slo leir ved et lite tjønn hvor det ble et nytt bad på alle tre før dagen var over.

 

Dag 60 – 19. juli

Da vi våknet i 08.00 tiden, var det knall blå himmel, og solen hadde varmet teltene våre godt opp innvendig. Vi skulle nå ta fatt på den siste skogsetappen ned mot Gressåmoen fjellgård som ikke lå så langt unna. På veien til denne gamle gården fra slutten av 1700 tallet, beveget vi oss gjennom det som kanskje var til nå noe av den flotteste og nærmest urørte naturen vi har sett. Men det er jo klart at alle plasser blir ekstra flott når det er strålende sol, over 20 grader og knall blå himmel.

Da vi kom til Gressåmoen, tok vi en ekstra lang 10 minutter, og fikk sett oss litt omkring og vært innom den ene bygningen som var åpen. Gården hadde tidligere en av de viktigste elgvaldene i Norden, og var nå i 6. generasjons eie.

Vi tok etter hvert beina fatt, og begynte ferden videre sørover. Første del av denne etappen var en halv mil i slak oppoverbakke gjennom skog og store myrområder. Dette var en ypperlig mulighet for oss til å slå ny svetterekord i flott sommervær. Litt opp i bakken fikk vi også sett den første modne multen på turen.

 

Når vi etter noen gode kilometer kom litt mer opp i høyden, fikk vi en etterlengtet trekk som kunne kjøle oss litt ned, og en flott utsikt utover den vakre naturen. Det var snart på tide med lunsj, og vi peilet oss ut et område rundt et vann der vi kunne slå oss ned en liten stund. Her bød anledningen seg til en liten dukkert i elven og alle grep sjansen til å vaske av seg saltutslagene på kroppen, før vi lå og halvsov i solen etter matinntaket.

Vi startet maskineriet igjen, og begynte forflyttingen gjennom fjellsiden i dette stiløse området. Også her var det et utrolig vakkert terreng, og i ny og ne var det en mygg og to som forsynte seg godt av knehasene våre. Vi var nå på vei inn mot en skog, og skulle krysse en elv som vi håpet var mulig uten alt for mye styr. Det er ikke alltid like lett å finne ut hvordan terrenget er i forhold til kartet. Ofte er elver tegnet inn med tynne streker på kartet, mens de i virkeligheten er store og dype som vollgraver. Og motsatt, store elver er ofte så små at vi nærmest kan hinke tørrskodd over.

Etter mange timer kom vi inn i en flott furuskog, og vi fikk et nydelig kveldsvær da vi kom frem til vannet og elven. Her viste det seg heldigvis at vi kunne gå tørrskodd over elven på steiner, og vi ruslet ut på et nes ved vannet for å få oss et lite mellommåltid. Det å sitte i et så flott landskap med fint sol og fint vær, er virkelig terapi for sjelen.

Nå sto valget mellom å slå opp teltene her, eller gå en lang time videre for å nå Holden fjellgård hvor det var en DNT hytte. Vi bestemte oss da for å gå videre, slik at vi kan se frem til en litt roligere dag imorgen.

Da vi kom til Holden fjellgård, var det et utrolig flott område ved et stort vann som deles mellom Norge og Sverige, og fullmånen som var på vei opp, var å skue i retning Sverige. Vi tok inn på den ene halvdelen av hytten som var ledig, og fikk laget oss litt kveldsmat før det bar rett i loppekassen, noe som det fort kunne vært på denne gamle hytten.

Da har vi fått kompetent redigeringshjelp fra vår gode venn Jon Øyvind Tøsdal, og vadefilmen fra 25. juni, Starring Patrik Søreide, er nå og kunne se i dette spesialinnlegget.

Ca 2 minutter var Patrik i dette isbelagte vannet.

Enjoy!

Dag 59 – 18. juli

Da vi våknet til liv i 08.00 tiden, forsto vi fort at vi ikke hadde håpet hardt nok på bedre vær. Selv om det fortsatt var regn i luften var det bare å komme igang med normale rutiner, dvs frokost og dagens første kopp med kaffi. Deretter var igjen tid til å kle seg i den våte Goretexen samt pakke ned det våte teltet, før vi igjen var avgårde til kl 10.00. Første del av dagen var skog, og mer og tettere skog etterhvert som vi kom lavere i terrenget.

Vi var nå på vei kjappeste vei mot Blåfjella-Skjæker nasjonalpark, og vi gikk direkte mot en ny elv som kanskje måtte vades. Da vi var i Røyrvik hadde vi sett på flyfoto at det var noe ved elveutløpet som kun minne om en bro, men det var ikke inntegnet noe på kartet. Vi var derfor veldig spente da vi nærmet oss elven, og vi kikket med langstrakt hals over kanten og ned mot elveløpet. Vi ble ganske fornøyd da vi så noe gamle treplanker som lå over store deler av elven, men som lå litt under vann. Det så ut som om det var en gammel demning som hadde vært her, men vi tenkte at vadingen var fullt gjennomførbar. Første del av elven lå det ingen planker, og her var det litt dypere. Patrik hadde et par dager tidligere tenkt for seg selv at Crocsene mine, de trenger jeg vel ikke mere nå, og lagt de pent fra seg i en hylle i Røyrvik.

Det var i hvert fall ingen ting annet å gjøre enn å begynne klargjøringen for vading, og de som hadde Crocs igjen, tok de nå på. Patrik var denne gangen mest ivrig, og hadde fort stroppet lærstøvlene sine til sekken og begynt vadingen barbent. Trygve og Jon var akkurat klar til å starte forseringen av elven, og Patrik kom seg nesten over før de ekstremt glatte elvesteinene ikke ga nok fotfeste, og elven tok mer og mer tak i både kropp og sekk. På et øyeblikk ble både han og sekk skylt nedover noen mot elvestryket, og kampen mot elven begynte å bli litt skummel. Patrik klarte akkurat å få et siste fotfeste før han var i ferd med å bli skylt nedover elvestrykene, og ved hjelp av vadestavene klarte han merkelig nok å kjempe seg tilbake i balanse. Nå var de to andre luringene meget spent på hvordan dette skulle ende, da vannmassene fortsatt skylte over mesteparten av kroppen hans. Patrik skjønte at her må det tenkes fort, og gjorde et desperat forsøk på å slenge seg mot elvekanten på andre siden og samtidig gripe etter noen rustne jerndeler fra den gamle demningen, noe som på et mirakuløst vis faktisk akkurat lot seg gjennomføre.

I etterpåklokhetens navn, angret Trygve veldig på at han ikke heller tok frem kameraet for å filme, enn å klargjøre seg for en redningsaksjon. Situasjonen så veldig skummel ut på et tidspunkt, men det gikk ikke mange sekunder etterpå før Trygve og Jon lo så tårene trillet. Det var jo tross alt et fantastisk underholdningsbidrag utført av vår alles kjære vossing.

Med vår flaks hadde været den siste timen endret seg til ganske pent vær og mye sol. Like ved elven var det også en hytte med strand og benker hvor vi tok en velfortjent lunsjpause og Patrik begynte tørkeprosessen av alt han gikk i og bar på.

Etter lunsj fortsatte ferden vår mot Blåfjella-Skjæker nasjonalpark, og vi skulle nå inn i et område som vi egentlig gruet oss litt til. Ryktene sa at nasjonalparken i stor grad består av myr, noe som også kartene var ganske enig med ryktene om. Det virket allikevel som om vi var ganske heldig med at det hadde vært lite nedbør, og at myrene var forholdsvis tørre. Vi kunne da bevege oss stort sett rett igjennom de fleste myrpartier, og etappene gikk radig unna.

Etter noen timer til fots begynte Jon som gikk sist i rekken, å hyle og springe det han var god for. Han hadde mer eller mindre gått i samme fotspor som Trygve og Patrik, men Jon hadde da klart å tråkke på et jordvepsebol. Vepsene fikk inn 3-4 kjappe stikk på foten hans før hastigheten vår på marsjeringen var doblet, og vi kom oss unna. Vi var da moden for en pust i bakken, til vi oppdaget at vepsene ikke hadde helt gitt opp å straffe hærverkeren Jon. Sekkene kom på ryggen i et blunk, og vi gikk ytterligere en kilometer før vi tok en lang og god matpause. Doktor Berentzen hadde sendt med oss en salve for insektbitt, som vi endelig fikk brukt for, og de to andre var glade det ikke var de som var offeret.

Vi bestemte oss for å gjøre unna noen gode etapper til denne kvelden, for å nærme oss det hårete målet vårt om å nå Gressåmoen fjellgård. Etter to gode etapper, bestemte vi oss for å ta den første å beste leirplassen, og vi endte opp med å være kun en times spasering unna målet vårt og fjellgården. Selv om myrene i området var ganske tørre, var det fremdeles en myr. Og i myrområder er det spesielt to kryp som liker seg, og som vi ikke liker noe særlig, nemlig mygg og klegg. Vi var litt uenig om dette kunne være ny rekord for antall svevende torturinsekter, men vi var i alle fall ening om at det var en klar topp 5 plassering.

Litt bedre forhold ble det da vi fikk fyrt oss et stort bål, og det slo oss at vi nå brant vårt første furubål på turen. En meget fin avslutning på en lang og slitsom dag.

 

Dag 58 – 17. juli

Da var det ny dag, og på an igjen med nye kilometer å gå langs vei. Vi hadde nå ca 16 kilometer inn til Skorovasshytta hvor det var lunsjtid, og dette var også første DNT hytte som tilhørte Nord-Trøndelag Turistforening. Her fikk vi en lang lunsjpause med masse medbrakt mat og selvsagt noen kopper med kaffi.

Da vi var i ferd med å forlate Skorovasshytta, dukket det opp noen bilturister som var nysgjerrig på området, og vi slo av en hyggelig prat med de. Trygve forsøkte å hyre den ene til sin personlige sherpa, men det var visst mer fristende å fortsette ferien sin i bil sammen med sitt reisefølge. Igjen våknet morsinstinktet til, og Patrik fikk stukket til seg en pakke med kornmokjeks fra damen i forsetet. Vi takket for hyggelig prat, og dro avgårde fra den lille og koselige plassen.

Like oppforbi hytten, hilste vi på noen feriefolk på hytten sin som vi spurte litt til råds om på rutevalg over fjellet. Stiene på kartet var ikke merket, så da var det bare lokalkunnskap som kunne komme til nytte. Vi ble tipset om å prate med noen lokale beboere på en turisthytte som lå noen hundre meter unna, da de skulle være lommekjent i området. Vi gikk selvsagt til dette huset, og fikk som vi var forespeilet, masse gode råd for vår neste etappe.

Terrenget skulle vise seg å være ekstremt krevende å forflytte seg igjennom, til tross for de gode tipsene som vi hadde fått. Hele fjellet besto av tusenvis av smådaler, slik at vi gikk mer eller mindre kontinuerlig opp eller ned. Det var utrolig slitsomt å gå slik i timesvis, selv om det ikke dreide seg om mer enn alt fra noen få meter, og opp til 10-20 meter på dalsøkkene. Med både regn, vind og tidvis tett tåke var det ikke en like enkel etappe som vi hadde turt å håpe på.

Vi nådde ikke helt målet vårt for dagen, men klokken ble såpass mye at vi bare måtte sette opp teltene våre for å ikke komme helt skjevt ut neste dag. Trøtte, sultne og våte etter mye regn, var det bare å gjøre de to eneste fornuftige tingene, nemlig spise, sove og håpe på bedre vær for morgendagen.

Dag 57 – 16. juli

Dagen startet med en rolig å avslappende frokost, parallelt med at vi så på nyhetene om forsøk på militærkupp i Tyrkia. Mye sprøtt som foregår med det samme vi snur ryggen til! Vi tuslet så ned på det lokale postkontoret som var i samme butikk som Euronics, og fikk samtidig unnagjort en del handling av dagligvarer på Jokeren. Håpet var nå også at det var mulig å oppdrive Lithiumbatterier til trackeren vår, men heller ikke på dette tettstedet var dette mulig. Da blir det enda en periode med å manuelt skru på trackeren i pausene for så å sende et signal om hvor vi befinner oss. Etter handleturen bar det tilbake til Gjestegården for legge kart utover bordet i spisesalen, og legge en ny slagplan for matrasjoner og sekkepakking.

Klokken ble minst 16.00 før vi var klar til dagens etappe, som dessverre utelukkende gikk på asfalt. Dagens etappe var ca 4,4 mil på asfalt før vi igjen skulle inn i terrenget, så dess mer av disse kilometerne vi tok unna i dag, dess færre var det å slite med imorgen. Vi takket pent for et hyggelig og gjestfritt opphold på gjestegården, og begynte på ferden mot Skorovass. Igjen var det på med musikk eller annen podcast på øret og bare gå til vi var virkelig lei.

Etter ca 28 kilometer fant vi ut at nok fikk være nok, og vi dro rett av veien og fant en leirplass på en høyde like ved Tunnsjøen. Vi hadde også vært såpass lur å kjøpe med oss hver sin pakke med baconpølse med ost fra Jokeren, og da bar det rett ned til vannet for å fyre bål for en herlig kveldsgrilling. En perfekt avslutning på en slitsom asfaltdag og ømme fotblader.

 

Dag 56 – 15. juli

Dagen for Jon og Trygve startet med et stort frokostbål og var klar til å starte ferden rundt Namsvatnet på vestsiden av vannet. Namsvatnet er et regulert vann, og det var tappet ned noen meter, noe som, gjorde det mulig å bevege seg store deler av etappen i fjæresteinene. Her hadde vi beregnet at det var ca 3 timer gange gjennom strand og ulendt terreng frem til demningen hvor vi ville møte på en anleggsvei som fører til hovedveien og Røyrvik.

Patrik, som overnattet på Viermahytta, fikk seg en lang og avslappende formiddag. Dagen i forveien hadde han avtalt med båtføreren at han skulle stå klar ved “kaien” til rundt klokken 15, og ca klokken 15:30 var han klar til å ta fatt på de 16 kilometerne inn mor Røyrvik. Etter en 10-12 kilometer runder han en sving, og ser at det sitter en person med tursekk i veikanten. Da han kommer litt nærmere ser han at det er Tine Larsen som sitter der – hun som startet på Nordkapp en uke før oss og som vi har lest om i de fleste hyttebøkene. Patrik stopper opp og slår av en prat, før de sammen fortsetter de siste kilometerne inn mot Røyrvik.

 

I fra demningen og inn til Røyrvik har Jon og Trygve 21 kilometer på vei foran seg. Ved kjøp av joggesko hadde hverken Jon eller Trygve tatt høyde for at beina hovner litt opp med mye trasking, så joggeskoene passet ikke lenger slik de burde. Jon arvet derfor Trygve sine joggesko, og fikk nå et passende skotøy, og Trygve måtte bruke lærstøvlene på denne veidistansen.

 

Langs veien til Røyrvik fikk Jon plutselig øye på en gigantisk fugl som kom fykende. Det viste seg, etter litt googling, at det var en Trane som kom flygende og landet på jordet, før den spankulerte inn mot skogen. Dette var for oss et nytt dyr og som kan krysses av på listen – check!

Da vi omsider ankom Røyrvik, tok vi inn på Limingen Gjestegård og her fikk vi alle endelig møte Tine Larsen. Tine er første turgåer vi møter som går samme turen som oss, og det var hyggelig å slå av en prat med hun å dele historier om det som har hendt så langt. Vi fikk også bestilt deilig hjemmelaget hamburger og dessert, og fikk lagt oss nydusjet. Helt fantastisk!