Hviledag og Verdal

Dag 63 – 22. juli

Da vi var kommet oss til hektene på vår etterlengtet fridag, hadde det Belgiske paret allerede dratt videre, og noen timer senere dro de to siste også. Vi gikk på nytt inn i matdepotet, og Trygve og Patrik delte en pakke knekkebrød uten noe nevneverdig knekk. Det var en god stund siden knekkebrødene var gått ut på dato, og frokosten må kunne betegnes som middels kjip. Flere av hermetikkboksene var også “expired” noe som ikke bør være mulig å få til på en turisthytte. Noe frustrert i kombinasjon med at vi lurte på hva vi skulle bruke fridagen vår til, fant Patrik og Trygve ut at de litt senere ville haike inn til Verdal (kjent fra lottoreklamer) for å skaffe noe skikkelig mat.

Vi informerte Jon om planene våre, som da kokte i hop en lang handleliste til oss. Etter drøye 2 timer langs veien med tommelen ut, skjønte Trygve at det gjerne var hans skyld at de ikke fikk haik. Det var gjerne ikke mulig for de forbipasserende bilene å kjenne “uteliggerlukten” av oss, men Trygve sin nye Amish look hjalp nok ikke spesielt godt for haikelykken.

image

Etter nærmere 3 timer siden vi forlot hytten, stoppet det endelig en bil, og dette viste seg å være en hyttenabo til Bellingstua, og som Patrik tilfeldigvis hadde snakket med like etter vi gikk for å haike. Plutselig var vi på full fart inn mot Verdal i 27 grader og med fleecejakken på, noe som førte til svettetokter av en helt annen verden. Det første vi gjorde i Verdal etter å ha takket og bukket for turen, var å dra rett til Pizzabakeren og innta hver vår stor pizza. Sprikkmett og med ekte Somaliamage, vagget vi bort til Amfisenteret for å handle mat på Reitan Mat (les Rema 1000). Patrik benyttet samtidig anledningen til å få seg en etterlengtet klipp, noe som var på høy tid. Så var det bare siste problemet igjen, hvordan skulle vi få fraktet oss selv og all maten de 4 milene tilbake til Bellingstua? Jo, det løste Patrik fint med å gå ut på nærmeste parkeringsplass hvor en kunne høre subhøytalerene fra rånemiljøet, vips så var sjåfør og bil i boks.

Privatsjåføren vår ved navn Eddy Lindgren var fylt 19 år, og kjørte en eldre stylet variant av en golf. Det gikk omtrent dobbelt så fort tilbake til hytten som det hadde gjort fra hytten til Verdal. Med andre ord, Eddy kjørte fort! Det var også noe bekymringsverdig med at sotingen av vinduene var drøyere enn gjennomsnittet og at sittestillingen til sjåføren var nærmest horisontal. Det klokeste valget her ville vært å ta beina fatt, men med litt flaks innimellom, var det en bil og to samt noen beleilige plasserte svinger der det ikke passet å kjøre forbi, og vi overlevde heldigvis turen.

image

image

image

Tilbake til hytten var det en colatørst Jonagutt, som syntes det var på høy tid at vi kom tilbake med grillmaten som var handlet. Jon fikset bokstavelig talt biffen og ordnet grillmaten litt senere på kvelden, og igjen fikk vi spist oss sprikkmett på deilig mat. En ny velfortjent hviledag var nå over, og soveposen var nå neste på programmet.

image

image