Herlige Frøydis

Dag 27 – 16. juni

Klokken er 07.00, og det banker i døren på soverommet i Dividalshytta, og en dame sier “God morgen, jeg vekker dere bare slik det sto på lappen i stua jeg”. Vi kommer oss ganske raskt på beina, og får hilse på telterne; Frøydis og sin kjære mann. Med vår flaks viste det seg at de skulle på jobb, og sto derfor ekstra tidlig opp i dag.

Under en time etter at vi var blitt vekket, var sekkene ferdig pakket og vi var klare for å dra avgårde. Da kom Frøydis tilbake til oss å sa “Her, ta min nøkkel. Jeg har tre sønner, og kan se for meg han ene som er litt rotete av seg, stå her på samme måte som dere å rote rundt uten nøkkel.” Selv om Trygve “ikke” kjente seg igjen i betegnelsen “rotete”, ble alle svært glade for at et morsinstinkt hadde kommet oss til unnsetning, og at vi nå endelig hadde fått tak i en ny nøkkel til DNT hyttene.

I Rostadalen fikk vi et tips fra Arne Steinar om at det skulle være en veldig fin bålplass lenger nede i Dividalen, og vi ruslet nedover i halvsøvne etter nattens snømaraton. Ved bålplassen fikk vi slappet av noen timer og spist frokost, og Trygve husket fra militæret at en god soldat sover når han kan i felt.

image

image

Etter frokostbålet dro vi videre mot Vuomahytten som var utpekt som sted for lunsjpausen vår. Det var utrolig seigt å starte dagen med nokså utladede batterier fra den harde fysiske dagen før, og minimalt med søvn. Da vi ankom Vuomahytten, så Jon et fiskevann ca 300 meter unna hytten. Han foreslo at dersom han gikk bort til vannet og ordnet en stor røye som var nok mat til alle, så skulle vi bli der natten over. Alle syntes det var en svært god ide, og Jon styrte godt på med å lage en fristende sluk med tilleggskrok og makk, for så å ta på seg crocsene sine og ruslet bort til vannet. Etter kun få minutter var Jon tilbake i hytten, og kunne da fortelle at snøret røk på første kast, og at hele sluk opplegget aldri fikk sjansen til å friste en eneste liten fisk. Vi var bare svært heldig at han var sindig nok til å ikke hive hele fiskestangen etter, for det var visst svært fristende.

image

image

Fisk eller ikke, så ble det lunsj på oss allikevel, en spennende variant av frysetørket mat. Vi slappet av ved hytten noen timer, og alle duppet av litt etter lunsjen, før vi klarte å stable oss på beina igjen. Målet for dagen var Gaskashytta, og den lå totalt 37 kilometer unna Dividalshytta hvor vi hadde sovet noen timer natten før. Det var egentlig ganske utrolig at alle orket å gjennomføre begge disse etappene på rappen med nesten 8 mil på disse to dagene.

Vi var heldig med terrenget den første gode timen, men så dukket den samme snøen opp på denne plassen også, og vi sto igjen med snø til lårene. Den nye varianten av snø dette fjellet hadde å by på, var 20-30 cm med smeltevann under den dype snøen, så det var svært kjipt å sige helt ned til denne isslushen, som vi gjorde i ny og ne. Tåken kom også sigende etterhvert, og bydde på svært kort sikt, akkurat når den merkede stien var begravd av snøen. Etter det lange fjellpasset, lettet tåken noe og vi kunne endelig begynne på nedstigningen mot Gaskas.

image

image

Da vi omsider kom frem til Gaskas, var det igjen midt på natten, og vi tok derfor sikte på den nærmeste av de to hyttene. Her hang det en lapp hvor det sto: Obs nylakkert. Lite forsto vi av hva som var nylakkert, og Trygve åpnet like godt døren for å få et bedre overblikk over lakk situasjonen. Bare sekunder etter at døren var åpnet sto det en lettkledd mann inne i hytten, og som kunne fortelle at det var gulvet som var nylakkert og at vi måtte finne overnatting i den andre hytten. Vi takket for infoen og tuslet videre til den andre hytten, hvor vi møtte en hyggelig mann som ønsket oss velkommen, selv om vi vekte han midt på natten. Mannen i hytta kunne fortelle at de var tilsynsfolk og at de var her for å gjøre litt mindre vedlikehold, der i blant lakking av gulv. Etter en kort prat med den hyggelige mannen og litt etterlengtet varmmat bar det rett til køys.