Dag 26 – 15. juni
I dag våkner vi til betraktelig bedre vær enn i går. Når vi står opp er det litt tåke, men det ser ut som om den skal slippe taket, og at vi endelig skal få en dag med sol.
I går kveld ble vi enige om å komme oss tidlig avgårde om været tillot det, og noen minutter over klokken 08:00 setter vi kursen mot Dærtahytten som er 17 kilometer unna, og som er vårt første delmål på dagens etappe. Dagen starter med en stigning opp mot 1000 meter og dagens første fjellpass. Oppstigningen frem til 700-750 meter går fint og vi merker godt at både bein og kropp har nyt godt av gårsdagens “hviledag”. Etterhvert har solen kommet frem og Trygve finner ut at han skal gå i baroverkropp for å få litt farge på kroppen, og det selvsagt uten bruk av solkrem. Han fikk smertelig erfare at å bevege seg i sol og snø uten solkrem, er mye det samme som grillfunksjonen i en steikeovn. Passer du ikke på til enhver tid, så blir du/steiken brent før du vet ordet av det. Ble noen små blemmer ut av dette prosjektet.
Da vi nærmer oss 800 høydemeter begynner vi å møte mer og mer nysnø, og etter en liten halvtime befinner vi oss nærmest i et bunnløst terreng av ny og gammel snø. Det som bare for en kort stund siden så ut til å bli en flott dag i fjellet, er nå i ferd med å bli starten på det som skal bli den tyngste dagen på ekspedisjonen så langt. Timene går og på det tyngste og kjipeste klarer vi kun å legge tilbake en knapp kilometer i timen. Vi vasser i snø opp til hoftene, og dagens første delmål ved Dærtahytten føles uendelig langt unna. Etter 7 lange timer når vi endelig frem til Dærtahytten og det er tid for en velfortjent lunsj på trappen til hytten.
Etter lunsj setter vi kursen innover dalen og frem mot et litt lavere fjellpass og forhåpentligvis en litt enklere krysning, men også her møter vi på snø og vi får ytterligere noen timer med snø fra midt på leggen og opp til hoftene. Den nye overraskelsen i dette området var myren under den gamle og nye snøen.
Etter nye gode 15 kilometer og 5 timer kommer vi frem til dagens siste fjellpass, hvor stemningen er todelt for hva vi skal gjøre. Jon vil være fornuftig å slå leir, og Patrik og Trygve ønsker å gjøre seg ferdig med dette fjellet, å komme seg over til Dividalen. Avstemningen er klar, men vi beslutter å innta et varmt måltid og få litt næring før vi skulle krype over den siste høyden og milen. Vi fyrer opp stormkjøkkenet og sluker hver sin Real turmat, før vi haster i gang med den siste etappen.
Det var en iskald trekk som kjølte oss godt ned under kveldsmaten, så det gikk ikke lange tiden før vi sprang oppover den siste bakken. De siste 10 kilometerne går relativt greit og når klokken er halv to på natten, ankommer vi endelig Dividalshytta. Alle 3 er nå klare for å få opp teltene og komme seg i posen så fort som mulig, men til vår store forbauselse viser det seg at en av hyttene er åpen og på plassen utenfor står det et enslig telt. Litt nølende entrer vi hytta for å se om det muligens er sengeplass til tre personer til, og vi blir enda mer forundret når vi finner ut at hytten er tom. Vi antar at det er de som har satt opp telt som har låst opp hytten og siden vi ikke har nøkkel bestemmer vi oss for å skrive en lapp til “teltfolket”. Hei. Vi er 3 personer som går Norge på langs, men som dessverre har klart å miste hyttenøkkelen vår. Vennligst vekk oss før dere drar/pakker sammen. Mvh Oss tre som overnatter her. Så fort lappen er skrevet og klærne er hengt opp til tørk, bar det rett i bingen for noen timer med svært velfortjent søvn kl halv tre.