Siste dag i skogen

Dag 100 – 28. august

For en fantastisk luksus vi hadde det i hytten med nystekte skillingsboller og kaffi til frokost, som vi hadde plukket med oss i går kveld på nattbutikken. 100 dagersdagen måtte jo feires! For neste natt hadde vi sett oss ut en mulig overnattingsplass på en gård i Salmeli, så vi ringte de for å høre om det var ledig før vi dro avgårde. Ledig var det, men gården var tom, så vi fikk vite hvor nøkkel til gamlehuset var slik at vi kunne låse oss inn når vi var fremme. Vi gikk deretter på fjellbutikken som vi handlet på i går kveld, for å kjøpe litt mer proviant, inklusiv en pizza Grandiosa som vi kunne steike i gårdshuset senere.

image

Første del av dagen var 14 kilometer på vei, før vi skulle inn på turstien igjen mot Salmeli. Dette blir nå den aller siste etappen i terreng på turen, før vi skal ha de siste 12 mil til Lindesnes på vei. Da veien var slutt, og siste turstietappen skulle påbegynnes, begynte terrenget med myr, myr og masse myr. Vi kjempet oss gjennom det svært så bløte terrenget i rundt to timer, før vi tok oss en matbit på myren. Nå etter lunsj var den siste etappen på ca 18 kilometer som gjensto, og vi dro avgårde i 18.00 tiden mot Salmeli. Stien videre skulle vise seg å by på flere utfordringer enn de bløte myrene. Vi gikk nå inn på en sti som minnet aller mest om totalt uberørt villmark. I tillegg til at stien var usedvanlig dårlig merket, var den også svært lite brukt og flere plasser gjengrodd. Det var høyst uvanlig at vi klarte å følge stien noe mer enn 150 meter før den ble sporløst forsvunnet igjen, og merking med rød maling på steiner var en mangelfull vare.

image

image

Etter 3 timer i det artige terrenget, begynte skumringen å snike seg innover landet, og vi forsøkte å unngå hodelykt så lenge som mulig. Vi måtte til slutt ta på oss hodelyktene, og fikk oss to timer med navigering i et stadig mørkere og mer gjengrodd terreng. Ca 23.15 var vi fremme ved Salmeli, og nå var begge temmelig sliten og trøtt. Vi var imidlertid veldig fornøyde at vi endelig hadde kommet frem, og når vi ventet på at grandisen skulle steke seg ferdig, diskutere vi om dette faktisk kunne være turens dårligste stiparti.