Dag 99 – 27. august
Vi våkner forholdsvis tidlig, av at turfamiliens lille Ivonne på 10 år, leker på hemsen like over soverommet vårt. Mye støy og latter var det fra hun, men vi klarte å lukke ørene frem til ca 08.30 før vi sto opp og begynte på frokosten. I løpet av gårsdagens kveld, dukket det opp en eldre kar som var på tur med hunden sin. Han var fryktelig sliten da han kom til hytten “Storesteinen” etter uværet, men var allikevel klar til å dra videre kl 09.00. Etter litt frokost, masse kaffi og en del pakking, var vi klar for å dra videre i 11.00 tiden.
Litt over kl 12.00, passerer vi den eldre karen med bikkje, og slår av en prat før vi haster oss videre avgårde. Det viser seg at han var 73 år, og hadde vært ca 1 måned på tur alene med hunden sin og fiskestangen. Ikke verst om vi må si det selv, men han så temmelig sliten ut. Terrenget videre var bratte og glatte fjellskråninger, så vi holdt et øye med han bakover så lenge vi kunne. Første del av dagen skulle gå med til å komme frem til hytten “Litle Aurådal” hvor litt mat skulle tygges og svelges, men først måtte vi passere et skikkelig lurefjell. Et lurefjell er et fjell hvor det alltid kommer en ny topp til syne, etter du har besteget det du egentlig så for deg skulle være toppen. Mot alle odds, besteg vi også denne toppen, og kunne begynne på nedstigningen mot Litle Aurådal.
En liten halvtime etter vi var kommet til lunsjhytten, kom det en gjeng hyttevakter som skulle bli på hytten over natten. Vi fortalte da om gamlingen som var på vei, og at hjelpekorpset kunne sendes ut etter kl 21.00 dersom han ikke var på plass innen det. Vi ble sittende å snakke litt med hyttevaktene, som lurte på hvilket soverom vi ville ha. Vi fortalte at vi skulle videre til neste hytte “Grautheller”. Da ble de litt overrasket og lurte på om vi ikke visste at dette var en 7 timers tur. Vi kunne da fortelle at vi bare skulle innom der å spise middag før vi skulle videre mot Ådneram. Da ble de nærmest sjokkert og spurte “Er dere i så god form da”? Vi så på hverandre og svarte mannen “Ja det er vi” hehe. Nå skjønte vi at det var på høy tid til å komme seg hjem fra ekspedisjonen.. Vi er jo begynt å bli kjepphøy og tro at vi er noe. Det er jo ingen som liker folk som tror de er noe, inkludert oss selv.
Turen mot Grautheller begynte, og vi tok kjapt unna denne 7 timersturen til hytten. Her var det en rask tur inn i matdepotet hvor vi fant frem en pose iste, bacalao og hermetisk fersken. Denne maten ble fortært på null komma niks, før vi igjen var ut på stien de siste kilometerne ut på veien som førte ned til Ådneram. Vi var ikke på veien før ca 21.00, så skumringen var nå godt i gang. Ned til Ådneram var det 1,2 mil, så nå hadde vi to timer igjen av dagens økt, hvorav den siste timen med hodelykt. Vi hadde ikke funnet en plass for overnatting enda, og håpte på en ledig campinghytte om mulig, men vi hadde ikke lykkes med å få tak i noen per telefon. Vi antok derfor at det ble en natt i telt, men gikk allikevel innom en campingplass som vi passerte, som ikke var markert på kartet. De hadde i utgangspunktet ikke ledig hytte, men noen gjester hadde dratt hjem tidligere, så dersom vi aksepterte at hytten ikke var vasket, kunne vi leie den. Vi slo til på dette tilbudet, og i tillegg åpnet den hyggelige campingverten opp en nærbutikk for oss, slik at vi klemte til med Grandiosa, sjokomelk, og diverse annet digg. Dette var litt av en service og luksus, og vi ble sittende å se på TV til ganske nøyaktig 02.30.
Imponert over farten de har! Fasinerande landskap de går gjennom. Spent på om de kjem i mål saman med Patrik eller om han alt er ferdig. Lykke til med innspurten!
Flotte bilder av majestetisk natur!! Er imponert over pågangsmot og stå på vilje.Godt vennskap som består i sol og regn!!! God tur videre!!!
Fy søren! Dere er bare helt rå!!! ????? lykke til med siste innspurt! ??