Nesten Snåsamann!

Dag 61 – 20. juli

Etter en behagelig natt på Holden fjellgård, var vi etterhvert klar til å ta beina fatt videre over fjellet mot Gaundalen, en ny fjellgård i området. Vi hilste på familien som hadde sovet i den andre halvdelen av hytten, og dette var da et ungt par med to små barn som hadde valgt å legge deler av sommerferien til naturen og litt enklere standard enn det man er vant til hjemme. Det viste seg at mannen i familien var i slekt med både Snåsamannen og eier av neste fjellgård, og eieren av Gaundalen fjellgård var da etter ryktene nevøen til Snåsamannen. Vi fikk en oppfordring om å ta en prat med han da han var meget godt kjent i fjellområdene vi skulle bevege oss i de to neste dagene.

image

image
Her vadet vi elven og kom oss over på andre siden og så broen litt lenger nede..

image

Vi begynte å ta oss over fjellet, og fulgte en sti som gikk parallelt med en utdatert kraftlinje. Her forsøkte vi oss med en pause etter en times tid, men ble overmannet av hundrevis av klegg. Vi fant ut at det ikke ble spesielt artig med pause når en kontinuerlig må sitte å slå etter klegg, og vi fortsatte i stedet mot toppen hvor det var litt mer vind. Etter 3 og en halv time, ankom vi en folketom Gaundalen, og vi gikk heller noen hundre meter videre hvor vi fant et lite hyttetun med benker der vi inntok lunsjen.

image

Akkurat når vi var ferdig med lunsj og klar for videre avreise, kom en skare med folk tilbake til gården, og vi spaserte tilbake til gårdshuset i håp om et par gode fjellråd fra kjentmannen Steinar Gaundalen. Og akkurat som vi håpte på, her fikk vi også noen gode råd, og vi endte opp med å endre ruten vår fullstendig. Vi spurte aldri Steinar om han var i slekt med Snåsamannen, men vi så klare likhetstrekk. Gården han eier og drev, hevdet han var på hele 75.000 mål. Dette er faktisk mer enn halve Os kommune i areal! Steinar Gaundalen er også pilot av eget småfly, og han var en utrolig hyggelig og hjelpsom person. I 2008 var han også med i TV-programmet “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. På veggen i arbeidsrommet hans, hang et elggevir som var fra 50 tallet og som ble tatt av far hans. Dette var virkelig et prakteksempel av et gevir, og vi angret på at vi ikke spurte om å få lov å ta et bilde av det.

image

Vi ruslet tilbake til sekkene våre, og skulle nå påbegynne vår nyvalgte rute. Her møtte vi på Birger Andersson fra Stockholm, som også var en ihuga friluftsmann. Vi slo av en prat med han, og han hadde nettopp kommet i fra det fjellområdet som vi skulle ta fatt på. Da vi ikke hadde kart for dette området, var vi så heldig å få arve kartet hans, og vi suste avgårde i det flotte været.

image

Terrenget vi nå gikk igjennom, var fremdeles tørr myr i mil etter mil, og selv om det var ganske tørt, var det likevel tungt å gå i. Det kan vel kanskje sammenlignes med å gå på en tjukkas (ikke en fet mann), altså ganske tungt. Fint terreng var det i allefall, og vi slo leir ved et lite tjønn hvor det ble et nytt bad på alle tre før dagen var over.

image

image

image

 

image

image

image

image