Dag 40 – 29. juni
Vi pakket sekkene våre og dro fra Arasluokta, og satte kursen vår mot Staloluokta fjellstue, hvor vi hadde fått et tips fra en turgåer om at det var mulig å kjøpe litt snacks fra en liten kiosk i området. Vi fulgte den flotte Padjelantaleden og gikk i et fantastisk flott turterreng. Da vi kom frem til Staloluokta etter 12 km, var det riktig at det fantes en kiosk, og den hadde faktisk åpningstider også. Ganske utrolig, og med de ca 50 varegrupper som fantes i denne lille buen, framsto kiosken som det rene supermarked for oss. (Bildene av kiosken er hentet fra deres Facebook side)
Vi kjøpte oss litt snacks og svenske kjøttbullar som vi kunne variere middagen vår litt med, og satt med den svenske fjellstuen og spiste samtidig som vi slo av en prat med en tysk turgåer, og en mor og sønn fra Sveits som var på tur. En hyggelig lunsj med litt sosialt samvær.
Etter lunsjen var det nye 18 kilometer til en ny svensk fjellstue hvor vi planla å overnatte. Store deler av denne distansen befant seg i et myggeldorado av dimensjoner, og sammen med varme og vindstille perioder, ble det en heller ubehagelig opplevelse. Etterhvert var vi så heldig at vi skulle litt opp i høyden, og kjølig deilig vind kom vår vei. Da vi sent kom frem til Sårjåsjaure fjellstue på ca 800 meters høyde, kom vi frem til en liten og koselig hytte, helt ved elveutløpet av Sårjåsjavrre-vannet som deles av riksgrensene mellom Norge og Sverige. Dette skulle nå være vår siste natt i Sverige, og etter planen er vi nå helt ferdig med vasingen vår i andre land enn Norge på denne ekspedisjonen vår.
Jon forsøkte fiskelykken på nytt, og hevdet han hadde fisk på samme størrelse som sist på kroken frem til 2 meter fra land, som senere ble redusert til 1 meter. Hva som er sant vites ingenting om..
Ganske sent denne kvelden kom det en sliten turgåer med tung sekk som også ønsket å overnatte i hytten. Denne karen var opprinnelig fra Polen, men jobbet som resepsjonist på et hotell i London. Hans store drøm var å reise til Svalbard, og på alle feriene hans dro han helst til villmarken i Norge og Sverige. Da vi fortalte om våre intensjoner for turen vår ble han virkelig misunnelig, og kunne ikke forstå at det var mulig å ta seg fri så lenge for å leve livet. Dette var en virkelig bekreftelse for oss om hvor privilegerte vi er som har slike muligheter, og vi er veldig glad for at vi har grepet sjansen mens den var her for oss.