Lindesnes neste

Dag 103 – 31. august

Da var faktisk siste dag på turen kommet for oss, og vi kunne stå opp med noen ganske så mørbankede bein. Etter å ha stablet oss på beina og gnikket øyner for rusk, kunne vi begynne på eventyrets aller siste dag mot Lindesnes. Frokosten gikk nedpå, sekken ble pakket, og hytten vasket og ryddet før vi begynte på første av de tre siste milene våre. Innerst inne, hadde vi begge sett for oss at siste del av turen var flat og fin, men det var den overhode ikke. Bratte opp og nedoverbakker var det som ventet oss, og vi skulle en siste gang presse rikelig med svette ut av kroppene våre. Vi fikk litt action da vi passerte et hestebeite. Like foran oss begynte de tre hestene å galoppere mot veien, hvorav en av hestene fortsatte mot veien og hoppet over gjerdet. Det medførte til et forholdsvis klønete nedslag med påfølgende tryning i veibanen, før hesten sprang forvirret frem og tilbake i området. Vi gikk til nærmeste bolig for å varsle om hendelsen, og det var faktisk eieren vi møtte på i dette huset som ble glad for beskjeden.

image

Etter hvert begynner veien å bli flatere, og sjøen med den klassiske sørlandsidyllen dukker opp. Det er noen virkelig flotte omgivelser, som absolutt er sjarmøretappen verdig. Det kjennes bra ut å se veiskilting mot Lindesnes fyr, og vi gleder oss veldig til målgangen om kort tid. Tempoet vi hadde ut fra Kvavik camping og hittil, var temmelig høyt, og Trygve måtte til tider småjogge for å hente inn igjen avstanden til Jon.

image

image

image

Da vi snakket med Privatmeglersponsor Arild Vikøyr i går på telefon, fikk vi vite at det hadde vært topphemmelig planer om å hente oss med helikopter på Lindesnes, og flydd direkte tilbake til Os. Av diverse årsaker, var ikke dette mulig å få til med de to helikoptrene som var stasjonert på Os, og det ble heller bestilt flybilletter fra Kristiansand. Vår gode kamerat Bjørn Sælendsminde som for tiden studerer i Kristiansand, ble avtalt til å være velkomstkomite og transportere oss til flyplassen. Han skulle kjøre til Lindesnes når dagens forelesninger var ferdig, og hans ankomst var beregnet til ca 15.00. Men når Jon fikk styre tempoet, var vi på Lindesnes ca 14.45, og vi var på plass i god tid til å ønske Bjørn velkommen til Lindesnes.

image

image

Følelsen av å stå på Lindesnes etter så mange mil og så mange dager, var ikke annet enn fantastisk herlig. Det har ikke vært så mye smiling og latter siden vi startet turen på Nordkapp, så det er ingen tvil om at det var like herlig å komme i mål, som det å starte eventyret for over 100 dager siden. På Lindesnes ble vi værende en times tid ved fyret, så vi kunne nyte følelsen av å ha endelig kommet i mål. Vi ble imidlertid fort sulten, og måtte etter hvert begynne å vende snuten mot en plass som solgte pizza. Valget falt på Dolly Dimples i Kristiansand, før vi fikk låne dusjen i leiligheten til Bjørn.

image

På vei til Nordkapp var det Widerøe som fikk æren av å fly oss nordover, og nå skulle de få æren av å fly oss hjem igjen til Bergen. Det var skikkelig godt og rart å plutselig være tilbake på Flesland, og her sto en kjekk liten velkomstkomite som besto av far til Trygve, foreldrene til Jon, og to av våre beste sponsorer, Arild Vikøyr og Herman Brandt. Herfra ble vi kjapt fraktet tilbake til Os og Peppes, hvor en liten gjeng ble samlet for ei beta pizza.

image

Patriks siste dager på tur

Mandag 22 august – Fra Hovden til Lislehisdal/Bykle

Påan igjen! Etter frukost var det tid for å komme seg inn til sentrum for å få kjøpt nye asfalt-joggesko, da dagens etappe samt de 3 siste dagene skal tas unna på asfalt (totalt er det ca. 15-16 mil på asfalt).

image
Klar for å ta fatt på veien fra Hovden mot Lislehisdal.

På jakt etter nye joggesko tar vi først turen innom Hovden Aktiv, der treffer vi ingen ringere enn selveste mr. freeski på Hovden, Pål Berntzen. Pål og Hovden Aktiv har nylig åpnet en sportsbutikk, og vi slår av en kort prat her mens vi ser i gjennom utvalget av joggesko. Dessverre har de lite joggesko på lager da butikken er relativt nystartet, og vi må derfor ta turen til Hovden Sport, på andre siden av veien. Forbauselsen er stor når vi entrer døren her, og selveste Torjus Løvdal står bak disken. Torjus var en av gjengen i Team Oyo Freeski tidlig på 2000 tallet, og det må minst være 12-13 år siden vi traff hverandre sist. Også her blir det tid til en prat og litt mimring om gamle dager.

Etter en god stund er vi på vei tilbake til hotellet med nye joggesko, kart over fjellområdene fra Bykle og frem til Ljosland samt litt proviant. Klokken nærmer seg 12 nå, og det er det på høyt tid å komme i gang med dagens etappe – 36 kilometer på asfalt. Pakkingen går unna i rekordfart og snart er vi på vei ut i fra Hotellet. Ved hovedveien tar jeg av til høyre mot Bykle, mens Siv går til venstre mot skysstasjonen, for å ta bussen tilbake til Bergen.

image
Pause i busskur, på vei mot Lislehisdal

Etter omlag 25 kilometer kommer jeg frem til matbutikken i Bykle. Her skal jeg handle siste rest av forsyninger samt få meg litt mat, før jeg fortsetter mot Lislehisdal og fjellene. Litt over klokken 20 kommer jeg frem til Hisdal, og er klar for å starte oppstigningen mot fjellområdene. I starten er det grusvei og enkelt og finne frem, selv om jeg tar av i feil kryss og får meg et par ekstra kilometer. Tilbake på sporet og etter ytterliger en halvtime kommer jeg frem til veiens ende, og punktet der vei går over til sti. Jeg snører fjellskoene, hiver joggeskoene i sekken og begir meg avgårde på “stien”. Men allerede etter noen få meter aner det meg at dette er en sti som er SVÆRT lite brukt, da det er langt mellom merkene og marginalt eller ingen sti. Jeg følger merkene best jeg kan, og finner etter en stund frem til stedet der stien krysser elven. Full av motivasjon begir jeg meg over elven og inn i terrenget, selv om klokken nå nærmer seg 22 og det er i ferd med å bli mørkt. Etter ytterligere noen få minutter forsvinner alt av merker, og jeg befinner meg nå på en myr uten anelse om hvilken vei jeg skal ta videre. Jeg finner frem kart og hodelykt, og forsøker å finne ut om stien fortsetter til høyre, venstre eller rett frem. Etter omlag 20 minutter er det blitt nesten helt mørkt- og jeg innser at dette er tullete og at jeg heller bør gå i gang med å finne meg en teltplass for natten. Teltplassen finner jeg på nærmeste høydedrag, og så snart teltet er kommet opp kryper jeg rett i soveposen.

Tirsdag 23 august – Fra Lislehisdal til Bossbu, en svært krevende tur

Rundt 09:30 er jeg ferdig med å pakke sekk og telt, og jeg er klar for å ta fatt på dagens etappe. Full av selvtillit begir jeg meg tilbake til der jeg så siste merket i går, der regner jeg med at jeg enkelt skal finne veien videre. Men niks, jeg finner hverken merker eller sti. Jeg leiter på alt av trær og i alle retninger, men uten å finne ut hvor veien går videre. Etter en god stund gir jeg opp leitingen og tar heller frem kompasset for å stikke ut riktig retning. I starten følger jeg kun kompasset og er på rett vei, men lar dessverre meg lure av høydedrag på kartet og kommer fullstendig ut av kurs. Etter nærmere 4 timer kommer jeg frem til en fjelltopp med et høyt stup ned i dalen. Jeg skuer ut over dalen og slår fast at jeg skulle vært i bunnen av dalen. Her er det bare å ta beina fatt for å gå rundt fjellet. Vel nede i dalen kommer jeg frem til en støl, og jeg er for første gang i dag på rett sted. Fra stølen fortsetter stien og merkingen og jeg kan følge denne i noen kilometer, men brått blir stien borte igjen! Slik fortsetter dagen, og først rundt klokken 4-5 om ettermiddagen er jeg kommet meg opp på høyfjellet. Her er merkingen betydelig bedre, da merkene er malt på steiner og det er greit med synlige varder. For første gang i dag får jeg opp tempoet og kan ta unna en god del kilometer inn mot Bossbu, og ikke minst dagens mål, Svartenut. Like over klokken 21 er jeg vel fremme ved Svartenut. Her er det ingen som overnatter, så jeg går i gang med å fyre opp i ovnen, skifte klær, henge opp alt det våte utstyret, hente vann og ta meg en kjapp dukkert, før jeg setter i gang med å lage dagens “middag”. Etter maten er det tid for å slappe av i en liten stund, før jeg kryper til sengs.

image
På toppen av fjellet i bakgrunn, ser du stupet som stoppet meg og som gjorde at jeg måtte gå rundt fjellet
image
Utsikt mot Hisdal og Bykl
image
Svartenuthytta, dagens overnattingsste

Onsdag 24 august – Fra Svartenut til Gaukhei

Omlag klokken 09.30 er hytten vasket, sekken pakket og jeg er klar for å gå i gang med dagens økt. Dagens etappe er langt enklere enn den i går, og merkingen er og av en helt annen klasse. Kilometerne går unna i god fart, og litt ut på ettemiddagen passerer jeg dagens første milepæl – Øyuvsbu. Været i dag er ganske grått og jeg beslutter at jeg vil ta hele dagens etappe i en vending og uten stopp. Turen frem mot Gaukhei blir allerede ved Øyuvsbu merkbart tyngre og ved flere anledninger må jeg sjekke kartet, for å finne ut om jeg er på riktig vei. Ved 7-tiden på kvelden ankommer jeg endelig Gaukhei, og jeg sjekker her inn på den nærmeste av hyttene. Også her er jeg alene – kvelden går med til, nok en gang, å tørke utstyr, lage mat, planlegge morgendagens etappe samt slappe av.

image
På vei fra Svartenut mot Øyuvsbu og Gaukhei
image
Natten ble tilbragt ved i Normannshytta ved Gaukhe

Torsdag 25 august – Gaukhei til Kyrkjebygd, siste etappe i fjellsko, endelig!

Nøyaktig klokken halv ti er jeg på vei fra Gaukhei mot Ljosland. Ljosland er dagens første milepæl og ligger omlag 18 kilometer fra Gaukhei. De første kilometerne går lett unna og farten er grei, helt til jeg skal ned i lavlandet. Her møter jeg på bjørkeskog, store områder med gjørme og tidvis dårlig merket sti. Farten, som inntil nylig, var god, er nå kraftig redusert og tidvis lurer jeg på om jeg i det hele tatt vil komme frem til demningen ved Ljosland. Litt ut på ettemiddagen får jeg øye på demningen, og med det nærmer jeg meg de siste stegene i fjellsko. Fra demningen er det vei helt frem til fyret på Lindesnes.

image
En nydelig morgen ved Gaukhei

Ved demningen bytter jeg til joggesko, og tar sikte på Ljosland Fjellstove. Her skal jeg få meg litt mat, før jeg tar fatt på de siste 2 milene, frem mot Kyrkjebygda. Sent ut på kvelden komme jeg frem til Kyrkjebygda sentrum. Her er det helt stille og jeg går veien om sykehjemmet, i håp om å treffe noen som kan si noe om hvor jeg kan sette opp teltet mitt. Ved sykehjemmet treffer jeg en hyggelig dame, som mener at jeg helt sikkert kan campe i parken som ligger mellom sykehjemmet og skolen. Hun viser meg veien til parken, og jeg går umiddelbart i gang med å sette opp teltet, da det er meldt om regn fra ti elleve tiden. Etter at teltet er kommet opp, er det tid for å få i seg litt mat, før det igjen er tid for å sove.

Fredag 26 august – Fra Kyrkjebygd til Audnedal

Klokken halv syv om morgenen kommer de først som skal på jobb på skolen og sykehjemmet. For å unngå å være til sjenanse, går jeg straks i gang med å rive teltet og pakke sekken. Planen var å ta turen innom den lokale matbutikken for å handle litt mere forsyninger, før jeg forlater Kyrkjebygda, men det er fremdeles halvannen time til butikken åpner. Jaja, får tusle ned mot sentrum og vente på at butikken åpner. I mens jeg sitter på benken utenfor butikken, kommer de først butikkansatte på jobb. Jeg slår av en prat med den første som kommer, og hun sier at jeg kan få komme inn å handle, selv om butikken ikke er åpnet enda. Etter at innkjøpene og frukosten er unnagjort, er jeg klar for å starte dagens etappe – en etappe som kommer til å bli rundt 40 kilometer. Kilometerne går unna, og ut på kvelden kommer jeg frem til Audnedal. Her skal jeg igjen møte Siv, som skal følge meg (med bil) de siste 6 milene. Natten blir tilbragt innendørs, det vil si i Honda X-trailen til mine svigerforeldre. Det er helt topp å slippe nok en natt i telt.

image
I dag ble det buffet til lunsj 🙂

Lørdag 27 august – Fra Audnedal og nesten til Spangereid. Målet nærmer seg.

Med vel 6 mil igjen til Lindesnes, har jeg planlagt å ta unna omlag 4 mil i dag og. I dag er været av den gode sorten, og vandringen går lekende lett. Jeg når både Konsmo, Vigmostad, Vigeland og Snig, før det er på tide med en lengre matpause. Vi finner en flott rasteplass langs sjøen, hvor vi inntar en bedre middag med brødmat og max-boller. Helt nydelig! Etter maten, bestemmer jeg meg for å ta nok en etappe, slik at det blir i underkant av 20 kilometer å ta fatt på i morgen. Denne etappen går lekende lett, og jeg klarer å ta unna hele 8 kilometer. Det er nå KUN 15 kilometer som skal gås i morgen. Natten blir nok en gang tilbragt i bilen.

image
Endelig er jeg i Lindesnes kommune!
image
Første gang jeg ser havet siden Nordkapp

Søndag 28 august – De siste 15 kilometerne frem til Lindesnes fyr!!!

En gledens dag! Like over klokken ti er jeg i gang med sjarmøretappen, og de siste 15 kilometerne inn mot Lindesnes. I dag går kilometerne lett unna, og plutselig er det kun 4 kilometer igjen av en distanse på omlag 3000 kilometer. Det er en ganske absurd følelse, og jeg begynner å merke at det å gå i mål, nok kommer til å bli mer emosjonelt enn det jeg hadde sett for meg i forkant. De siste kilometerne inn mot Lindesnes går lekende lett, og rundt halv ett kan jeg endelig skimte fyret på Lindesnes. Hurra! Vel fremme møter jeg Siv, og sammen, går vi inn mot fyret og kafeen. Endelig, nå skal det slappes av med en velfortjent kopp kaffi, før champangen skal sprettes ved fyret 🙂

image
Kan endelig se fyret på Lindesnes
image
Kun få meter til jeg er fremme
image
Endelig fremme!!!
image
Champagnen er sprettet!

5-mila

Dag 102 – 30. august

Etter gårsdagens 42 kilometer og en natt i campingvogn, satt vi godt slitne og snakket om hvor langt vi skulle gå idag, og hvor vi skulle overnatte. Etter kort betenkningstid, bestemte vi oss for å gå nokså nøyaktig 50 kilometer i dag, slik at vi kunne sove i en hytte på Kvavik camping i Lyngdal. Da fikk vi også en gulroten at vi på siste etappen i morgen, kun hadde 29 kilometer på sluttspurten. Like over kl 10.00 var vi på veien igjen, og fortsatte våre etapper på en mil i slengen.

image

image
Den store larven hadde planer om å krysse veien, og fikk derfor en hjelpende hånd til dette

Etter ca 2 mil, tok vi en god pause og spiste hamburger i bygden Liknes på Bryggerhuset. Da hadde jungeltelegrafen nådd Agderposten som ba om et intervju der vi satt. Det var ingen problem for oss, og vi lot oss bli både intervjuet og avbildet, men saken kom mest sannsynlig bare på trykk i papiravisen ifølge journalisten. God og mett gikk vi videre fra Liknes, og etter neste mil begynte turens første gnagsår å dukke opp på foten til Jon. Forholdsvis lurt av Jon og ta dette problemet mot slutten fremfor starten av ekspedisjonen, dog så unødvendig å begynne med slikt nå kun 4-5 mil fra Lindesnes.

image

image

image

På vår siste etappe inn mot Lyngdal, gikk vi langs en svært så trafikkert E-39, og vi gikk veldig mye på utsiden av autovernet. En del løping ble det også, dersom vi fikk god oversikt langs et veistrekk, slik at vi kunne løpe ytterst i veibanen. Rundt kl 21.00 var vi kommet oss til Lyngdal, og vi handlet med oss litt mat fra butikken før vi dro til campingplassen og hytten som var bestilt. Nå var det bare å tøye ut de nokså såre beina våre, dusje og spise mye middagsmat før sengen sto for tur.

Gårdsbesøket på Helle

Dag 101 – 29. august

Noe av det første som ble gjort denne dagen, var å ta farvel med fjellstøvlene “Crispi Skarven”. De utholdende skoene hadde virkelig levert varene fra Nordkapp og frem til dette punktet på turen, og nå var ikke deres tjenester lenger var påkrevd. Nå var det kun 12 mil på asfalt igjen, og dette skulle joggeskoene få ta seg av. Fjellstøvlene fra Crispi har holdt seg tette og vært utrolig behagelig på føttene våre. Men etter at de har vært med på ca 250 mil, var de også blitt såpass slitt at de med god samvittighet kunne pensjoneres. Så at Crispi Skarven holdt ut en slik ekspedisjon, og med de begrensede vedlikeholdsmulighetene vi hadde, er ikke annet enn svært imponerende! Til tross for at skolissene slitnet og røk etter hvert, var det bare å binde de sammen igjen, slik at også orginallissene var med fra start til slutt.

image

image

image

image

Etter avskjeden med både fjellstøvler og gården på Salmeli, var det bare å begynne på den endeløse landeveien. Langs den dryge veien fikk vi i det minste møte på noe så spennende som både huggorm og stålorm som lå i veikanten og solte seg.

image

image

Etter rundt 36 kilometer kom vi frem til det lille tettsted Kvinlog med butikk hvor vi kunne handle litt mat. Da vi ikke hadde en plass for overnatting, spurte vi betjeningen om hun visste om en campingplass eller lignende. Hun tok straks tak i to andre kunder, og de tenkte og diskuterte høyt før de kom frem til at en av kundene som var bonde, hadde en eldre campingvogn som vi kunne få sove i over natten. Et kjempetilbud for oss, og vi slo til umiddelbart. Gården lå ca 6 kilometer videre sørover i retning som vi allerede var på vei mot, og etter en times tid var vi på plass ved gården på Helle.

image

image

image

image

Den kommende bonden Ole Andre, var en svært ivrig og nysgjerrig ungdom, og viste oss gjerne rundt på gården deres. Vi fikk en god innføring i deres drift av gården med melkekyr, og fikk høre litt om det nye og moderne fjøset fra 2012. Dersom alle kommende bønder er så kunnskapsrik, interessert og engasjert som Ole Andre, har vi ikke noe å frykte for fremtiden til Norges landbruk.

image

Siste dag i skogen

Dag 100 – 28. august

For en fantastisk luksus vi hadde det i hytten med nystekte skillingsboller og kaffi til frokost, som vi hadde plukket med oss i går kveld på nattbutikken. 100 dagersdagen måtte jo feires! For neste natt hadde vi sett oss ut en mulig overnattingsplass på en gård i Salmeli, så vi ringte de for å høre om det var ledig før vi dro avgårde. Ledig var det, men gården var tom, så vi fikk vite hvor nøkkel til gamlehuset var slik at vi kunne låse oss inn når vi var fremme. Vi gikk deretter på fjellbutikken som vi handlet på i går kveld, for å kjøpe litt mer proviant, inklusiv en pizza Grandiosa som vi kunne steike i gårdshuset senere.

image

Første del av dagen var 14 kilometer på vei, før vi skulle inn på turstien igjen mot Salmeli. Dette blir nå den aller siste etappen i terreng på turen, før vi skal ha de siste 12 mil til Lindesnes på vei. Da veien var slutt, og siste turstietappen skulle påbegynnes, begynte terrenget med myr, myr og masse myr. Vi kjempet oss gjennom det svært så bløte terrenget i rundt to timer, før vi tok oss en matbit på myren. Nå etter lunsj var den siste etappen på ca 18 kilometer som gjensto, og vi dro avgårde i 18.00 tiden mot Salmeli. Stien videre skulle vise seg å by på flere utfordringer enn de bløte myrene. Vi gikk nå inn på en sti som minnet aller mest om totalt uberørt villmark. I tillegg til at stien var usedvanlig dårlig merket, var den også svært lite brukt og flere plasser gjengrodd. Det var høyst uvanlig at vi klarte å følge stien noe mer enn 150 meter før den ble sporløst forsvunnet igjen, og merking med rød maling på steiner var en mangelfull vare.

image

image

Etter 3 timer i det artige terrenget, begynte skumringen å snike seg innover landet, og vi forsøkte å unngå hodelykt så lenge som mulig. Vi måtte til slutt ta på oss hodelyktene, og fikk oss to timer med navigering i et stadig mørkere og mer gjengrodd terreng. Ca 23.15 var vi fremme ved Salmeli, og nå var begge temmelig sliten og trøtt. Vi var imidlertid veldig fornøyde at vi endelig hadde kommet frem, og når vi ventet på at grandisen skulle steke seg ferdig, diskutere vi om dette faktisk kunne være turens dårligste stiparti.

De kjepphøye

Dag 99 – 27. august

Vi våkner forholdsvis tidlig, av at turfamiliens lille Ivonne på 10 år, leker på hemsen like over soverommet vårt. Mye støy og latter var det fra hun, men vi klarte å lukke ørene frem til ca 08.30 før vi sto opp og begynte på frokosten. I løpet av gårsdagens kveld, dukket det opp en eldre kar som var på tur med hunden sin. Han var fryktelig sliten da han kom til hytten “Storesteinen” etter uværet, men var allikevel klar til å dra videre kl 09.00. Etter litt frokost, masse kaffi og en del pakking, var vi klar for å dra videre i 11.00 tiden.

image

Litt over kl 12.00, passerer vi den eldre karen med bikkje, og slår av en prat før vi haster oss videre avgårde. Det viser seg at han var 73 år, og hadde vært ca 1 måned på tur alene med hunden sin og fiskestangen. Ikke verst om vi må si det selv, men han så temmelig sliten ut. Terrenget videre var bratte og glatte fjellskråninger, så vi holdt et øye med han bakover så lenge vi kunne. Første del av dagen skulle gå med til å komme frem til hytten “Litle Aurådal” hvor litt mat skulle tygges og svelges, men først måtte vi passere et skikkelig lurefjell. Et lurefjell er et fjell hvor det alltid kommer en ny topp til syne, etter du har besteget det du egentlig så for deg skulle være toppen. Mot alle odds, besteg vi også denne toppen, og kunne begynne på nedstigningen mot Litle Aurådal.

image

image
Ser man godt etter, kan rypekullet som lettet foran Jon sees på bildet
image
På vei ned til Litle Aurådal

En liten halvtime etter vi var kommet til lunsjhytten, kom det en gjeng hyttevakter som skulle bli på hytten over natten. Vi fortalte da om gamlingen som var på vei, og at hjelpekorpset kunne sendes ut etter kl 21.00 dersom han ikke var på plass innen det. Vi ble sittende å snakke litt med hyttevaktene, som lurte på hvilket soverom vi ville ha. Vi fortalte at vi skulle videre til neste hytte “Grautheller”. Da ble de litt overrasket og lurte på om vi ikke visste at dette var en 7 timers tur. Vi kunne da fortelle at vi bare skulle innom der å spise middag før vi skulle videre mot Ådneram. Da ble de nærmest sjokkert og spurte “Er dere i så god form da”? Vi så på hverandre og svarte mannen “Ja det er vi” hehe. Nå skjønte vi at det var på høy tid til å komme seg hjem fra ekspedisjonen.. Vi er jo begynt å bli kjepphøy og tro at vi er noe. Det er jo ingen som liker folk som tror de er noe, inkludert oss selv.

image

image

Turen mot Grautheller begynte, og vi tok kjapt unna denne 7 timersturen til hytten. Her var det en rask tur inn i matdepotet hvor vi fant frem en pose iste, bacalao og hermetisk fersken. Denne maten ble fortært på null komma niks, før vi igjen var ut på stien de siste kilometerne ut på veien som førte ned til Ådneram. Vi var ikke på veien før ca 21.00, så skumringen var nå godt i gang. Ned til Ådneram var det 1,2 mil, så nå hadde vi to timer igjen av dagens økt, hvorav den siste timen med hodelykt. Vi hadde ikke funnet en plass for overnatting enda, og håpte på en ledig campinghytte om mulig, men vi hadde ikke lykkes med å få tak i noen per telefon. Vi antok derfor at det ble en natt i telt, men gikk allikevel innom en campingplass som vi passerte, som ikke var markert på kartet. De hadde i utgangspunktet ikke ledig hytte, men noen gjester hadde dratt hjem tidligere, så dersom vi aksepterte at hytten ikke var vasket, kunne vi leie den. Vi slo til på dette tilbudet, og i tillegg åpnet den hyggelige campingverten opp en nærbutikk for oss, slik at vi klemte til med Grandiosa, sjokomelk, og diverse annet digg. Dette var litt av en service og luksus, og vi ble sittende å se på TV til ganske nøyaktig 02.30.

image

image

image

Skybruddet 2

Dag 98 – 26. august

Da vi våknet, var det dessverre ikke til fuglekvitter og sol, men heller kraftige vindkast og sporadiske regnbyger. I håp om at været skulle bli noe bedre, tok vi en tredje kopp med kaffi, og fikk våknet enda mer til liv. Med de voldsomt kuperte stiene, som nå var blitt våte og glatte, fant vi ut at det antagelig var lurere å legge om ruten, slik at vi kom oss ned på veien som gikk rundt Blåsjø. Blåsjø er et enormt og oppdemmet vann i dette området, og den asfalterte veien som var svært snirklete og kronglete, beregnet vi til +/- 25 km. Etter rundt 1,5 timer i møkkaterreng var vi på plass ved veien, hvor vi bytter fottøy til joggesko.

image

Ca 2 minutter etter joggeskoene var kommet på, slår et helt sinnsykt vær innover oss med drøy motvind. Det begynner å regne/hagle så kraftig og så mye at vi blir fullstendig gjennomvåt på røfflig 45 sekunder. Etter rundt halvannen time finner vi le fra vinden og konkluderer med ny værrekord med negativt fortegn. Vi er såpass våt og kald at den skrukkete huden som normalt er rundt fingre og tær etter et langt bad, nå har spredd seg opp mot albuen. Det eneste tørre overdelsplagget, den grønne fleecejakken, blir ofret og kommer på den våte overkroppen. Etter nye tre timer med svært hurtig gange, begynner litt av varmen å komme tilbake til kroppen sammen med førligheten til fingrene. Vi var nå kommet til slutten av veien, og det er kun 3-4 kilometer til en hytte hvor vi i det minste kan varme oss. Jaggu var det ikke slike lurekilometer frem til hytten med sikksakksti, samt bratt og kupert lende. Vi kom selvsagt frem til hytten, bare en del senere, og med mindre energi enn antatt.

image

På Storesteinhytten var det noen hyttevakter som skulle ha dugnad denne helgen, så det var allerede godt og varmt da vi kom frem. Vi får vite at været skal bli bedre i morgen, og vi bestemmer oss da for å overnatte her, og ikke gå videre til neste hytte som egentlig planlagt. Den enormt krevde tørkeprosessen begynner, og alt henges opp like ved ovnen hvor det er full fyr. En av hyttevaktene har avtalt å møte en familie i området vi kom fra, for å følge de frem til hytten hvor vi var. Misforståelser og andre forsinkelser får vi senere lære er grunnen til at hyttevaktene og familien ikke er kommet tilbake til hytten kl 21.00, og det begynner å bli mørkt ute. Vi blir spurt om vi ikke kan være så grei å ta en liten leteaksjon etter de, noe vi selvsagt stiller opp for. Heldigvis møter vi på de savnede ca en kilometer fra hytten, og vi får heller hjulpet de med en tung sekk tilbake til hytten. Da ble både enden og all ting godt denne dagen, og det måtte feires med at Jon rørte sammen en familiepakning med pannekaker (ja det stemmer, 3 dager på rad med pannekaker) og steikte de i en fei. Det var dette som skulle til for at vi kunne legge oss mett og fornøyd enda en dag.

Det kuperte Ryfylket

Dag 97 – 25. august

Da vi våknet til liv litt over 08.00, var det lavt tåkedekke nede i dalen vi befant oss i, og vi var spent på hva dagens vær hadde å by på. Ikke lenge etter frokosten, lettet tåken, og den blåe himmelen kom til syne for oss. Vi begynte rundt kl 10.00 å spasere gjennom den flotte bjørkeskogen like rundt hytten, og kom kjapt på motbakken som tok oss opp over tregrensen igjen. Etter en time skyet det til igjen, men mild temperatur var det allikevel.

image

image

image

image

I dag var det ingen lunsjhytte vi hadde planer om å besøke, og vi tok derfor skiver til lunsj i en blåbærskråning etter dagens halve etappe var unnagjort. Trygve benyttet derfor muligheten til å plukke en kopp med blåbær til dessert, som smakte nydelig.

image

Etter lunsjen var det videre opp i terrenget, og vi skulle opp gjennom “kyrkjesteinskaret”, et skar som kom til syne for oss på et tidlig tidspunkt i dalen, men vi aldri kom frem til. Det føltes i hvert fall slik da det var mye ruvende snø som var lett synlig på langt hold, og stigningen var brattere og lengre enn vi trodde. Men som alle andre skar, fjell, skrenter, stigninger og lignende, ble også denne passasjen overvunnet av oss, og vi tok en velfortjent pause på toppen.

image

image

Nå var det bare en god mil igjen til nattens soveplass som var turisthytten ved Krossavatn. Området vi skulle inn i nå, skulle vise seg å være det velkjente (vi kjente ikke til det) kuperte ryfylketerrenget. Vi skulle senere få høre at andre som gikk Norge på langs, gikk like lange dagsetapper, frem til Ryfylket.. Da vi kom frem til Krossavatn, var vi godt slitne, og fikk tatt oss et bad i det flotte vannet like ved hytten. Det var et ikke så fullt etterlengtet gjensyn med iskaldt fjellvann, og det var en god stund siden sist det var så kaldt vann å oppdrive. Etter litt uttøying og avslapping, gikk vi til innkjøp av to bokser hermetisk bacalao fra hyttens proviantlager, som viste seg å være overraskende god på smak. Deretter var det pannekaker til dessert, før vi tok kvelden for denne dag.

image

image

image

image

image

image

Skybruddet

Dag 96 – 24. august

Frokost var jo bestilt med rommet, så da var det bare å rekke den mellom 08.00-10.00 her på Haukeliseter. Før vi var ferdig med frokosten, satt plutselig Depotsjef med mann (les mor og far til Jon) og drakk kaffi med tilhørende lefse sammen med oss. De hadde dratt fra Tysnes allerede i 06.00 tiden, og hadde bilen full i all slags greier til oss. Etter frokosten var det en kjapp tur på butikken for å fylle opp matposen med litt kaloririke matvarer.

image

Omsider var vi klar for å ta beina fatt litt før kl 12.30, og vi måtte enda en gang takke for god bistand. Den neste del av dagen skulle gå med til å ta oss fra Haukeliseter til turisthytten Holmavatnhytta, som var et naturlig stopp for lunsjen vår. Været var helt greit å gå i, men det var noe kjølig med både vind og regnbyger i luften. Da vi hadde omtrent en times gange igjen til Holmavatnhytta, spurte Trygve om vi skulle ha en liten pause før vi vandret videre. Da svarte Jon et høyt og rungende “NEI! Eg fryser!” Omtrent i det ekkoet fra “Jons nei” hadde stilnet etter fem minutter, kom et godt gammelt skybrudd, og himmelen ble fullstendig åpnet og tømt for alt av vann den hadde å by på. Det regnet og blåste hele stien til hytten, men ikke like mye mot slutten.

image

image

Da vi kom frem til Holmavatnhytta, sto det på døren”stengt pga reinsdyrjakt”. Vi var såpass gjennomvåte at vi hadde ikke annet valg enn å se bort fra lappen på døren, og gikk inn å fyrte i peisen for å tørke oss etter beste evne på to timer. Begge var enig at vi skulle benytte denne anledningen til å bli kvitt (les spise) en real turmat, da vi var såpass sulten og trøtt at selv dette måltidet ikke kunne bli så ille.

image

Etter at lunsjhvilen var ferdig, var vi litt uenig om vi skulle bli på den reinsdyrstengte hytten over natten å få tørke oss ordentlig, eller om vi skulle gå til den planlagte hytten på Bleskestadmoen. Trygve klarte akkurat å grine seg til å dra videre, og Jon gikk med på det urimelige kravet. På dette tidspunktet var klokken blitt nokså mye, og vi visste at det minst ville være mørk skumring når vi kom frem. Terrenget videre var nokså kupert og tungt å passere, og kl 21.35 var det såpass mørkt at vi knapt så hytten vi skulle til. Litt av skylden for den litt tidlig mørke kvelden skal skyene og skogen rundt hytten ha. Godt sliten etter den lange dagen, kommer vi oss inn i hytten og får fyrt opp i vedovnen og hengt ting og tang til tørk. Deretter var det kjøkkentjeneste på Trygve som tok seg av steiking av pannekaker og bacon, før vi utslått la oss til å sove rundt midnatt.

Haukeliseter neste

Dag 95 – 23. august

Like etter frokost, var vi pakket og klar til å dra sørover fra Litlos rundt kl 10.00, i retning Haukeli. Våpen og annet jaktutstyr ble lagt klar og sendt med Bård og Tor tilbake i helikopteret. Været var tålelig bra, og vi begynte å bevege oss i første omgang mot Hellevassbu. Her var planen å innta lunsj og en middagshvil, og terrenget vi gikk gjennom var like imponerende som resten av Hardangervidda.

image

image
Litlosvannet og hytten i bakgrunnen

image

image

image

Etter gode 3 timer kunne vi sette oss ned i sofaen på Hellevassbu, og etterhvert sondere matreservene på den selvbetjente hytten. Valget falt på en solid dose risgrøt, noe som førte oss inn i en liten dupp på sofaen like etterpå.

image
Hellevassbu

Fra Hellevassbu var det nå videre mot Haukeliseter hvor vi hadde tenkt å overnatte, og ikke minst møte Depotsjefen for nye forsyninger til turens siste etappe. Med unntak av en episode og to med fordøyelsestrøbbel, gikk denne etappen kjapt og greit unna i et flott og kupert terreng. Etter ca 4,5 timer kunne vi se Haukeliseter fra høyden vi var på, og brukte de neste 5 minuttene ned til resepsjonen. Her fikk vi sjekket inn på et rom og nådde akkurat siste del av middagen før de stengte kjøkkenet. Alt var perfekt med unntak av at rommet lå ut mot hovedvei med tungtransport, men da vi først var sovnet merket vi ikke noe til disse lenger.

image

image

image

image

image

image
Sent på kveld ved Haukeliseter

Nordkapp – Lindesnes sommeren 2016