Dag 48 – 7. juli

Vi våknet til liv i Bolnahytta like før en fra Rana turlag kom på tilsyn ved Bolnahyttetun. Vi hadde akkurat inntatt dagens frokost og kunne dermed tilby en kopp kaffi til tilsynsmannen som ble sittende å prate med oss i en liten time. Det ble også anledning til å kjøre en liten quiz fra en noe eldre spørrebok (1997 utgaven til Hjemmet) som lå i hytten og hvor pesetas var rett svar på gjeldende valuta i Spania.

Tilsynsmannen dro omsider, og vi begynte å rydde oss ut av hytten, slik at dagens etappe kunne påbegynnes. Vi vendte nesen mot Virvasshytta som etter turskiltet å bedømme skulle være omlag 25 kilometer i retning sørover. Dagen ble delt opp i fem etapper, a ca 5 kilometer, og etter de første fire etappene kom vi frem til Corraskoia hvor vi fikk inntok lunsjen og en kopp med kaffi. Da vi til slutt fikk skikkelig fyr i vedovnen og varmen steg, kunne vi ligge utstrakt på de solide benkene og la maten synke – herlig!

De siste 5-6 kilometerne ned mot Virvasshytta gikk unna i en fei, og like før vi tok fatt på den siste nedstigningen kunne vi skue utover et fantastisk område med fjell, vann og det flotte Virvasstunet.

Da vi kom frem til hytten så vi at den ene delen av den store hytten var åpen, og at det sto to proffe fiskestenger utenfor døren. Vi stakk hodet innom døren til disse to karene som var på fisketur og hilste på, og de kunne fortelle at de var fra Jakt og Fiskeforeningen i Rana, som og den lille delen av hytten tilhørte. Om vi ville kunne vi bare låne båten deres som lå klar ved vannet, og ikke minst fiskestengene som var rustet med “Amerikaner” drag. En amerikaner fikk vi lære var et slags “lokkeredskap” som egentlig var mange store fiskekroker uten kroker, og etter disse krokløse slukene var da festet en liten trippelkrok hvor maggoten ble festet.

Vi innlosjerte oss kjapt i den store DNT hytten, og gjorde oss klar for en båttur på Virvatnet. Vi banket på hyttedøren deres igjen og fikk oss et minikurs i røyefiske, og jaggu fikk vi låne deres eneste maggotboks også!

Etter en liten halvtime i robåten, var vi kommet oss til den delen av vannet som var dypt og vi kunne endelig sette “Amerikanerne” i sving. Det gikk ikke lange tiden før Jon fikk napp, og den første lille røyen på 100-200 gram kunne kakkes ombord i båten. Forretten var reddet!

Patrik ble utålmodig, og pisket åremann Berentzen til å ro videre slik at han også kunne få sjansen til å håve inn storfisk. Snøret til Patrik var akkurat kommet skikkelig ut på dorg, og før han forsto hvordan snellen på fiskestangen fungerte, var fisken på. Omsider forsto Patrik hvordan den meget avanserte snellen fungerte, og klarte å “dra i båt” en skikkelig stor, rød og flott røye. Stemningen var til å ta å føle på, og vi kunne nesten på forhånd ta seieren om at vi skulle bli mett på røye, og slippe å spise det vi ved navn ikke ønsker å nevne.

Patrik overtok årene, og Trygve fikk overta superfiskestangen. Under Kaptein Søreide sin kyndige ledelse av skuten, ble det håvet inn ytterligere 4 nye røyefisker i forskjellige størrelser, og vi var nå sikker på at vi skulle bli gode og mette på kveldens fangst. Jon som til nå leder fjellørretkonkurransen vår, sitter nå i ledelsen med størst røye også.

Estimert røyestørrelse på Jons bidrag var 0,9-1,1 kg.
Estimert størrelse på Patriks bidrag var 0,7-0,8 kg.
Estimert størrelse på Trygve bidrag var 0,5-0,6 kg.

For Trygve og Jon sin del, var dette første røyefangst i sin fiskekarriere til nå, og begge var særs fornøyd!

Da vi hadde halt i land 6 fisker snudde vi skuten atter tilbake mot hytten, og jammen dukket ikke solen opp over vannet når vi rodde tilbake til hytten.

De største fiskene ble sløyet og filetert av Trygve, og chef Espevik sto for steking av den flotte fisken i herlig meierismør som han hadde på lur. Patrik bydde på makaroni, og Trygve hadde potetmos som ble tilberedt som tilbehør til fisken.

Rolf som hadde lånt oss båt og fiskestenger, satt og pratet med oss en stund mens vi inntok kvelds/nattmaten, og han gledet seg over at vi satt så stor pris på fiskemåltidet.

Vi klarte nesten å spise opp alt av mat, men måtte til slutt gi oss på tap da vi var sprikkmett alle sammen. Nå var vi blitt så trøtte at det var bare å pusse tannen å krype ned i posen.