Dag 25 – 14. juni

Fytt i rakkeren så deilig det var å våkne opp i en varm og tørr hytte etter en natt på madrass. Vi står opp og ser ut vinduet, og får litt hakeslepp. Det er hvitt ute som om det skulle vært desember, og tåken ligger lavt. Tilsynsmannen er meget oppgitt over YR som egentlig hadde meldt fint vær. Vi kommer oss skikkelig på beina og inntar frokosten og avventer litt med å gå, i håp om at været skal endre seg til det som er meldt. Timene går og snø endrer seg til regn igjen, og tåken letter aldri.

Neste stopp for oss er et nytt fjellpass og to (begge over 1000 MOH) før vi kommer til Dividalen, og først ut er Dærtahytten etter 17 km. Arne Steinar forteller at det er her folk som regel sitter værfast grunnet den høye og åpne beliggenheten. Etter noen timer kommer det to eldre karer til innom hytten som har vært på isfiske. Den ene av disse på 77 år og er en erfaren og dreven fjellmann, som i dag for første gang gikk igjennom isen. Redningstauet som de hadde med lå visst ikke helt som det skulle, og var en stor og god floke. 77 åringen klarte med ispiggene sine på tredje forsøket å komme seg opp på egen hånd, og hadde da løpt tilbake til Statsskoghytten som lå like ved for å få på seg tørre klær og gjenvinne varmen. En imponerende bragd når en tenker på hvor tunge klærne blir når de er våte.

Vi spør pent om vi ikke kan overta hyttenøkkelen til isbryteren, men han tør ikke å gi oss kona sin nøkkel som de har hatt i alle år. Vi blir sittende å høre på gode historier og spille kort en stund til, og vi blir til slutt enig om at dersom de melder bedre bær i morgen, så sover vi her en natt til. Det er mye kjekkere å gå i fjellet når man har sikt og fint vær, og ikke kun ser de neste 50-100 meterne.

Vi får tips om at det er noe dekning ca en kilometer unna hytten, og Trygve tar med IPaden og får sjekket værvarselet. Det meldes betydelig bedre vær dagen etter med sol og varme, og vi bestemmer oss da for å ta oss en “værfast” dag på hytten.