Dag 24 – 13. juni

Vi rekker akkurat å pakke campen vår å komme oss avgårde før regnet er på vei fra Kilpis og innover vår vei. Vi rekker å komme oss til lunsjplassen vår ved Gappohytten etter 12 km før regnet er her for fullt.

 

Vi skulle nå etter lunsj passere en strekning opp mot 1000 meter, og skiltet mot neste turhytte sa at det var 18 km til Rastohytten. Da vi var i Reisadalen Nasjonalpark, kom det frem at Trygve hadde prestert å sende hjem DNT turnøkkelen hjem da vi var i Kautokeino. Hvordan han klarte det, undres vi alle over enda. Vi regnet derfor med at det ville bli en kald, våt og kummerlig natt i telt.

Da vi hadde begynt oppstigningen fra Gappohytten mot fjellpasset, ble snøen dypere og dypere, og regnet ble fort byttet ut med sludd og snø, og en herlig vind. Her fikk vi vår første skikkelige utfordring for lårene, og syren i beina var i full produksjon. Det eneste Jon og Patrik tenkte på gjennom hele fjellpassasjen var for en klovn sistemann var, som hadde klart å sende hjem den eneste nøkkelen til turhyttene, og at vi derfor skulle ha en rimelig kjip natt.

Etter 6 kjipe timer med snø og vind fikk vi endelig øye på Rastohytten, og vi så i det minste et mål for leirplassen vår. Vi var rimelig gjennomvåte og kalde da vi nærmet oss hytten, og noen hundre meter unna hytten ser vi plutselig en mann som kommer ut av hytten for sin siste kveldsblås før han skal ta kveld. Det viser seg at en frivillig i turlaget hadde tilsyn på hytten, og hadde kommet opp noen timer tidligere for å gjøre litt dugnadsarbeid. Dette var en meget hyggelig mann ved navn Arne Steinar, og hytten var god og varm og senger og madrasser var klare for oss. Vi lurte på hva vi hadde gjort for å fortjene et slikt hell, og Trygve slapp så langt litt for billig unna feilgrepet sitt med nøkkelen.